|
|
MENYÅpningsside
|
DEN PROFESJONELLE AMATØRENHva
er det som skiller en profesjonell tryllekunstner fra en amatør?
Er det størrelsen på honoraret, eller er det om vedkommende
utelukkende har trylling som levebrød? Den tradisjonelle oppfatningen er at den som tjener sine
penger til livsopphold ved å trylle er profesjonell, mens den som utøver
den samme aktiviteten i tillegg til annet arbeid anses som amatør.
Jeg mener imidlertid at det er rom for å definere forholdet mellom
profesjonell og amatør på en annen måte.
Skillet er ikke i første rekke knyttet til penger, men til hvor
godt produkt man tilbyr sitt publikum.
Altså kan en som i tradisjonell forstand er profesjonell være en
amatør, mens en amatør faktisk like gjerne kan være profesjonell.
De
fleste av oss har sikkert kontaktet en håndverker en eller annen gang for
å få utført et arbeid, f.eks. en snekker eller en elektriker.
Noen er dyktige og nøyaktige, mens andre slurver og er ikke så nøye
om alle vegger står i water eller om lysbryterne er plassert i samme høyde.
Hvis vi ikke er fornøyd med arbeidet, er vi ikke sene om å omtale
det som amatørmessig utført. Og
dersom regningen er stor, så blir ikke snekkeren mer profesjonell av den
grunn. Saken blir vel snarere bare verre, for han vil etter hvert
bli arbeidsløs. Parallellen
til underholdningsbransjen er åpenbar.
Markedsføringen kan ganske sikkert føre til at man kan oppnå et
høyt honorar for en enkelt jobb i ny og ne, men det er publikums
umiddelbare respons og tilbakemeldingene etter forestillingen som gir oss
bekreftelsen på at showet var verd sin pris. Showet
er selvsagt den viktigste ingrediensen i det produktet en tryllekunstner
leverer. Triksene bør velges
ut med omhu, men enda viktigere er presentasjonen, dvs. kommunikasjonen
med publikum, behandlingen av assisterende tilskuere, rekvisitter,
kostymer, musikk osv. Det er
umulig å si at én presentasjonsform er bedre eller riktigere enn en
annen. For det er fullstendig
avhengig av hvem du er og hvem publikum er.
Vi må huske på at et normalt publikum ikke består av
tryllefreaker som fokuserer på det rent tekniske ved utførelsen av et
triks. I utgangspunktet er
ikke (voksne) tilskuere opptatt av trylling i det hele tatt.
De er til stede for å bli underholdt, og det er egentlig
likegyldig om det er en fotballkamp, en rockekonsert eller et trylleshow
som gir dem underholdningen. Dersom
tryllekunstnerens forestilling skal bli underholdende, er det helt avgjørende
at han er i stand til å beregne sitt publikum.
Han må spille på de strengene han har felles med tilskuerne som
er til stede nettopp der og da, og som appellerer til dem. Er
det en bestemt aldersgruppe man skal opptre for, har tilskuerne en
spesiell tilhørighet, og hva slags arrangement er det tale om? Alt dette er med på å styre publikums forventning og smak.
En forestilling som slår veldig godt an i en barnehage, vil
garantert være helt håpløs på en videregående skole.
Barn lar seg lett rive med, og de liker å rope.
Ungdommer er derimot livredde for å dumme seg ut overfor sine
kamerater, og det skal derfor helt andre virkemidler til enn sucker-triks
for å framkalle spontane reaksjoner.
Tøff musikk, moderne kostymer og effekter som rett og slett
imponerer er nok en riktigere tankegang når man skal legge opp et show
for et publikum som er i den vanskelige overgangsalderen mellom barn og
voksen. (Den høye, kjekke, mørkhårede
tryllekunstneren med skinnjakke fra Amerika som har hatt et forhold til en
fotomodell av europeisk opprinnelse, har nok et fortrinn her rent fysisk i
forhold til oss kortvokste og småfete med begynnende måne.)
Jeg
har inntrykk av at ungdommer er mer kravstore enn både de som er yngre og
eldre. For det første er de
i utgangspunktet ikke interessert i trylling, eller de later som det.
De liker nemlig ikke å bli lurt, for det synliggjør egen svakhet
(føler de selv). For det
andre er de vant til alle mulige og umulige effekter fra film, PC-spill
osv. som gir dem lignende forventninger når de
skal overvære et trylleshow.
Men i likhet med andre aldersgrupper liker også de mellom 15 og
noen-og-tyve år å le. En
dyktig tryllekunstner er imidlertid klar over at de ulike aldersgruppene
har ulik humor. En effektiv måte
å nå ungdom på, er å overrumple dem. Crazy comedy eller absurde handlinger fanger oppmerksomheten
deres. Siden er det mulig å
holde interessen ved like ved hjelp av kjappe, morsomme replikker som
virker improviserte. (God
improvisasjon er nesten alltid godt planlagt.) Enkelte
artister, særlig stand-up komikere, misforstår og tror at de må banne
eller ty til et vulgært språk for å nå fram til ungdommer og unge
voksne, men det er absolutt ikke nødvendig.
Man støter derimot en del mennesker fra seg ved å bruke ord og
uttrykksmåter som ligger på et etisk lavmål.
Det er helt OK å spille på sex, men den profesjonelle gjør det
ved hjelp av antydningens kunst. Det
beste amatøren greier, er å si alle navnene han kjenner på kjønnsakten
og det kvinnelige kjønnsorgan. Det
er innlysende at evnen til å møte publikums forventninger øker med
erfaring og rutine i bransjen. Det
vil alltid være publikums dom som avgjør om showet vårt er godt. Dersom responsen var dårlig, er det nytteløst å si etter
forestillingen at tilskuerne var dumme som ikke forstod poenget, eller at
de hadde dårlig smak. Dersom
vi føler det slik, så er det vi selv som har feilet på en eller annen måte.
Det gode er at det er mulig å lære av feilene sine.
Vi kan analysere situasjonen og finne ut hva som gikk galt, evnt.
hva som kan gjøres på en annen og bedre måte neste gang. I
tillegg til å presentere et godt show er det viktig å opptre
profesjonelt overfor oppdragsgiveren, som vi jo er i kontakt med også
utenfor scenen. Den første
kontakten knyttes gjerne pr. telefon.
Uansett om samtalen har som mål å ende opp med et engasjement
eller om det bare er en uforpliktende forespørsel, så er det viktig å
gi et inntrykk av seg selv som en hyggelig person.
Den profesjonelle er derfor høflig og positiv, også dersom han
blir spurt ut vedrørende andre tryllekunstnere som han kanskje ser på
som konkurrenter. Dersom du får
spørsmål om en kollega som du mener ikke er særlig dyktig, så unngå
å si akkurat det. Si heller
at du ikke vet, eller at du som kollega rett og slett ikke ønsker å
vurdere ham, det må heller publikum gjøre.
Med en slik adferd er sjansene små for selv å bli baktalt.
Videre
bør man selvsagt uttrykke seg klart og tydelig når det gjelder konkrete
jobber. Allerhelst bør en
kontrakt utferdiges skriftlig, med alle detaljer nedfelt om både
artistens og oppdragsgiverens ansvarsområder.
På den måten reduserer man muligheten for misforståelser og
overraskelser når man ankommer stedet.
Foruten tid og sted for forestillingen samt navn og telefonnummer på
oppdragsgiveren er det nyttig å ha med i kontrakten opplysninger om
showets varighet, antall tilskuere, publikums sammensetning og alder,
sceneforhold, lyd, garderobeforhold, honorarets størrelse, når honoraret skal betales osv. Likevel
kan det selvsagt oppstå uforutsette situasjoner som ikke er omtalt i
kontrakten. På en utendørs
scene kan det f.eks. være vind, som gjør det vanskelig eller umulig å
utføre sveveeffekter basert på tråder eller papirtrikset man hadde
planlagt. Når du ankommer kjøpesenteret,
oppdager du at noen av tilskuerne vil komme til å befinne seg rett over
deg. De kan stirre rett ned på
kaninen som er skjult inni røret i Square Circle.
Altså må planene endres på kort varsel.
Måten man takler slikt på, graden av fleksibilitet, viser hvor
profesjonell man er. Er
det derimot mangler eller avvik som ligger innenfor oppdragsgiverens
ansvarsområde, f.eks. scenens størrelse, kvaliteten på lydanlegget
e.l., er det oftest riktig å påpeke dette og forlange at det må ordnes
før du entrer scenen. Skal
du presentere et show som holder den ønskede kvalitet, må nemlig de
tekniske forutsetningene være til stede som dere har avtalt.
Godtar man å opptre under dårlige sceneforhold, vil showet bli dårlig.
Og publikum vil da få inntrykk av at artisten var dårlig, selv om
det faktisk var arrangøren som ikke hadde oppfylt sine forpliktelser. Profesjonalitet er noe man utvikler over tid. Det er et resultat av prøving og feiling. Det er ikke slik at man blir profesjonell straks man kutter ut skolen eller sier opp sin vanlige jobb. Da blir man bare tryllekunstner på heltid. Så vil tiden vise om man lærer av sine erfaringer og etter hvert utvikler seg til også å bli profesjonell. Det siste gjelder likeledes for studenter, butikkekspeditører, leger, pensjonister og andre som har trylling som hobby og bigeskjeft. |