|
|
MENYÅpningsside
|
Å FINNE SEG SELVDet
tar tid å bygge opp et godt show. Det
er selvsagt lurt å se mange andre tryllekunstnere i aksjon.
Men andre underholdningsartister som sangere, skuespillere,
dansere, stand-up komikere, sirkusartister o. l. har vi også mye å lære
av. For triksene er ikke det
viktigste. Det som virkelig
skiller en god artist fra en mindre god, er kommunikasjonen med publikum.
Og kommunikasjon består av replikker, mimikk, blikkontakt,
bevegelser, timing osv., altså alt det som ikke er omtalt i
bruksanvisningene som følger med kjøpetriksene. Her
er det imidlertid viktig å påpeke forskjellen på å kopiere og å bli
inspirert. Mange andre før
meg har skrevet at kopien aldri blir bedre enn originalen, så det vil jeg
ikke utdype her. Jeg ser
imidlertid ikke noe galt i å ta utgangspunkt i noe som man har sett en
annen artist gjøre, dvs. at noe er likt.
Men det er viktig å finne på sin egen lille vri, gjøre noe i
tillegg eller på en litt annen måte, slik at helheten av det du gjør
blir den originale deg. Jeg
tror det var Robert Houdin som en gang uttalte at en tryllekunstner er en
skuespiller som spiller rollen av en tryllekunstner. Men man kan ikke spille en rolle som ligger utenfor sin egen
rekkevidde. Kast et blikk på
film- og teaterbransjen, de aller fleste skuespillerne er
karakterskuespillere. Noen
spiller nesten alltid tøff og sterk, noen spiller skurken i film etter
film, enkelte har nesten utelukkende komiske roller, andre spiller
intellektuelle, noen er bare dumme og deilige osv.
Det er svært få som spiller godt i flere typer roller.
Det er fordi alle har sin personlighet og sine preferanser som
privatpersoner. Visse rolletyper er lette å identifisere seg med og gå inn
i, mens andre rett og slett ikke passer for dem.
Slik er det fordi vi mennesker er ulike og derfor har ulike
forutsetninger. Innenfor
tryllebransjen er det også slik. Det
er jo så mange ulike grener og presentasjonsformer. For det første har vi formelle kategorier som scenetrylling,
salongmagi og close-up, som er basert på avstanden til publikum og
rekvisittenes størrelse. Allerede
her skiller vi oss fra hverandre. Noen
av oss synes det er skremmende å stå på en stor scene, mens andre synes
det er litt trygt å ha publikum på en viss avstand.
Videre
har vi ulike grener som illusjoner, manipulasjon, mentalmagi, korttrylling
osv., og noen av oss spesialiserer seg innenfor en eller noen av disse.
Selv har jeg alltid vært fascinert av illusjoner.
Helt fra jeg var liten og overvar mine første
sirkusforestillinger, husker jeg at de store, fargerike kassene som
Arnardo plasserte sine assistenter i, vakte min begeistring.
På den annen side er det slik at trylling på scene med små kuler
og sigaretter nesten irriterer meg, fordi jeg ofte ikke ser ordentlig hva
som skjer. Men jeg vet at
andre tenker helt motsatt. Mange
tryllere som jeg har stor respekt for, mener at manipulasjon og
fingerferdighetstrylling er det ypperste og beste som kan framvises
innenfor kategorien trylling. Og
enkelte av disse puristene har de senere årene uttalt seg negativt om såkalte
kasse-tryllere. Det er både
unødvendig og galt. For det
er ikke snakk om at den ene formen er bedre eller dårligere enn den
andre. Det er derimot snakk
om ulik smak, og ikke minst hva slags publikum man henvender seg til. For det er publikums sammensetning som avgjør hva som er de
beste triksene og rekvisittene. Kasse-triks
er midt i blinken for barn, mens mynt- og korttriks vil slå godt an blant
voksne. En
forutsetning som må være til stede for at forestillingen skal kunne bli
vellykket, er at publikum utgjør en gruppering man kommuniserer godt med.
Noen er glad i barn, andre synes barn er en plage.
De førstnevnte har muligheter til å gjøre en god forestilling i
et barneselskap, de andre ikke. Enkelte
av oss trives best i et intellektuelt miljø, andre er mer praktiske av
seg. Noen synes det er lett å omgås mennesker som
befinner seg på livets skyggeside, mens andre foretrekker å holde seg i
et sofistikert miljø. Ser vi
bort fra vår felles interesse, er vi tryllekunstnere faktisk like
forskjellige som andre mennesker. Like
barn leker best, heter det, og for å sikre kvaliteten på showene våre,
tror jeg det er riktig å takke nei til enkelte engasjementer dersom
sammensetningen av tilskuere ikke passer oss.
Et
fjerde område vi er ulike på, er presentasjonsformen. Noen liker å framtre som mystiske, enkelte vektlegger det
elegante, andre foretrekker en litt tøff, ungdommelig stil, mens en del
av oss trives best i rollen som litt klumsete og klovnaktige med humor som
et dominerende virkemiddel. Og
jeg tror det er særlig når det gjelder presentasjonsformen at det er
vanskelig å skille mellom kopiering og inspirasjon.
Jeg har en mistanke om at det går noen små-Copperfielder rundt
blant oss, som faktisk vil kle en litt annen rolle mye, mye bedre.
Det gjelder å finne seg selv og bli bevisst sin egen personlighet.
Selvsagt er det lov, og sikkert også nødvendig, å prøve og
feile litt underveis. Men når
du har funnet en stil og en rolle du mener er en del av deg og som du
trives med, først da blir det ekte og oppriktig, fordi du er du. I
mine yngre år som tryllekunstner prøvde jeg selv å gå inn i en rolle
som ikke var meg. Jeg opptrådte
i livkjole eller smoking og forsøkte å være elegant og verdensvant. Men som privatperson er jeg ganske tilbakeholden og
beskjeden, og jeg liker egentlig ikke å stikke meg fram.
Så denne ”stjernerollen” som jeg spilte på scenen, føltes
litt ubekvem. Så
var det at jeg var uheldig under en forestilling en gang.
Jeg hadde produsert åtte golfballer fra det tomme intet og syntes
selv at det var elegant og riktig utført.
Så skulle jeg utføre hode-giljotinen med en tilskuer som
assistent. Etter at bladet
hadde gått gjennom kroppen hans, låste det seg fast, slik at jeg ikke
fikk åpnet giljotinen for å slippe ham ut etterpå.
Jeg rev og slet i apparatet uten at det hjalp, og til slutt måtte
jeg bare la gutten gå og sette seg i salen igjen med hele giljotinen
rundt hodet. Dette framkalte
selvsagt mye latter, som ikke var tilsiktet fra min side.
Det var en ubehagelig opplevelse der og da, men i ettertid forstod
jeg at det riktige for meg kanskje ikke var å gjøre det samme som alle
andre. Blant
publikum på vanlige tryllejobber er det svært få som deler
tryllekunstneres snevre og sære interesse av magiske prinsipper og
tekniske grep. Tilskuerne vil
ikke ha trylling framfor alt, de vil ha underholdning.
Gradvis gikk dette opp for meg, og jeg frigjorde meg fra min opphøyde
posisjon som tryllekunstner. Jeg
lærte at jeg isteden måtte se med publikums øyne når jeg planla et
show. Og publikum liker bl.a.
å le. Til
tross for denne erkjennelsen tok det noen år før jeg hadde funnet min
stil og utviklet Timjan-figuren, med bowlerhatt og altfor store klær.
Han spiller i første rekke på humor og situasjonskomikk, og
absolutt ikke på det elegante eller mystiske.
Han tar ikke seg selv så høytidelig, og han gjør av og til noen
(planlagte) feil. Det tror
jeg gjør ham menneskelig og kanskje sympatisk i tilskuernes øyne, og de
lar seg villig underholde. Denne
rollen er enkel å spille for meg som ikke ser på meg som en
verdensmester. Jeg slapper
mer av på scenen, og jeg kan spille rollen helt ut fordi den er en del av
meg selv. I den gamle rollen
min hvor jeg skulle demonstrere hvor flink jeg var, hadde jeg alltid en
ekkel følelse av at publikum var litt fiendtlig innstilt og var ute etter
å avsløre meg eller ta meg på en eller annen måte.
Og med en slik basis kunne forestillingen i beste fall bli bare
litt bedre enn middelmådig. Konklusjonen
min er altså at for å kunne presentere et godt show, så må man være
seg selv. For når man står
på scenen, så gir man av seg selv.
Det er umulig å gi noe man ikke har.
Forsøker man noe annet, blir ikke forestillingen ekte og
troverdig. |