|
FAMILIEUNDERHOLDNING
Over
90% av mine trylleshow er barne- og/eller familieforestillinger.
Og til tross for at Copperfield, Labero og andre retter showene sine primært
mot et voksent publikum, tror jeg de fleste oppdragsgiverne i Skandinavia er av
den oppfatning at trylling passer best som barneunderholdning, evnt. med
foreldre til stede.
Gjennom årene har jeg tryllet for ulike typer forsamlinger, og jeg har lært at
mennesker reagerer ulikt på de samme effektene og den samme presentasjonen.
I mitt andre liv som lærer og i mitt tredje liv som far til mine egne
barn har jeg fått bekreftet disse observasjonene.
Å underholde en forsamling som består av både barn og voksne er derfor
utvilsomt mer krevende enn om man skal imøtekomme forventningene til en mer
ensartet gruppe tilskuere. Forhåpentligvis kan råd og vink fra en eldre herre som meg
være til hjelp på veien for noen av Pegasus´ lesere.
Dersom man har den rette personligheten og ikke tar seg selv veldig høytidelig,
vil jeg hevde at det er relativt enkelt å holde barnehagebarn engasjert en snau
halvtime. (Det er nok også en fordel at man ikke hater avskyelige snørrunger.)
Men det er selvsagt helt nødvendig å planlegge forestillingen ut fra
barnas forutsetninger. De minste
barna blir oftest tilfreds dersom de får anledning til å rope av sine lungers
fulle kraft noen ganger. Gjør tryllekunstneren dessuten et sucker-triks, oppnår
han utvilsomt en høy stjerne hos de aller yngste.
Og dukker det til alt overmål opp en kanin i løpet av forestillingen,
er definitivt suksessen sikret.
Men hva med resten av publikum, de som må løse voksenbillett på bussen?
Når barna har det fint, så har de voksne det fint, sies det.
Og foreldrene synes helt sikkert at det er hyggelig og koselig når barna
er engasjerte og trives. Men det er
ikke det samme som at de blir underholdt! Og
målet vårt bør være at alle i salen, både barn og voksne skal la seg
rive med.
Ingenting er bedre enn de såkalte kasse-triksene for barn, men dersom det er en
familieforestilling, hvor foreldre og andre voksne også er til stede, bør man
vise at man også kan trylle. Med
det mener jeg at vi bør vise minst ett, gjerne flere, triks hvor vi gjør noe
annet enn å bare åpne dører og trekke ut skuffer.
Gjør noe med kort, mynter, kuler, rep e.l. hvor en tilsynelatende umulig
effekt skjer i hendene dine. Det er
faktisk ikke nødvendig at trikset er basert på teknisk vanskelige grep, for
tilskuerne kjenner jo ikke hemmeligheten. Men
dersom du greier å gi den voksne delen av publikum inntrykk av at du behersker
en avansert teknikk, så setter du deg i respekt på en annen måte enn om du
bare viser fram kassene dine. For
det å leke og lage ablegøyer med barn kan alle gjøre (mener folk).
Tekniske ferdigheter tar det derimot år å innøve, og det er få som
innehar en slik kompetanse. Dette er noe som også oppdragsgiveren merker seg, og det er
i hans øyne med på å rettferdiggjøre et anstendig honorar.
Har du først oppnådd tilskuernes respekt, lar de seg lettere underholde.
Latteren sitter løsere, og de er mer villige til å applaudere.
Dette er god feed-back til oss som opptrer, og det inspirerer oss til å
yte vårt beste i fortsettelsen.
I tillegg til å få respekt, er det vesentlig å oppnå tillit og sympati hos
publikum. Kanskje virker det
forskjellig fra artist til artist, men jeg greier iallfall ikke å presentere
god underholdning ved å ha en ovenfra-og-nedad holdning, være frekk eller
bringe assisterende tilskuere i forlegenhet.
Er jeg derimot høflig, behandler publikum som mine likeverdige og gir ære
til assistentene som hjelper meg, så opplever jeg den samme adferden og
holdningen tilbake. Og det å være
venn med publikum gir meg en mye bedre følelse enn om jeg hadde vært
sarkastisk eller oppnådd flaue poenger på andres bekostning. I en familieforestilling gjelder dessuten eksemplets makt.
I tillegg til å drive i underholdningsbransjen har vi faktisk en
oppdrager-funksjon når vi står på scenen og har barns oppmerksomhet rettet
mot oss.
Dersom presentasjonen skal bli vellykket for alle som ser på, er det nødvendig
å kommunisere med publikum på flere måter og på ulike nivåer.
Tryllekunstneren må med andre ord sette store krav til seg selv som
skuespiller. Han må gjøre noe som
er tilpasset alle grupperinger i salen, og det bør i størst mulig grad skje
samtidig!
De litt eldre barna på 10-12 år synes det er barnslig å rope ut trylleord, og
de gjennomskuer oftest spillet ved sucker-triks.
Deres oppfatning av tilværelsen er mer moden enn bleiebarnas, de er
opptatt av andre fenomener enn småbarn og de har en annen humor.
Mens situasjonskomikk er helt topp for de små, lar de eldre barna seg
mer begeistre av verbal humor. Og
det er nettopp her utfordringen ligger. Samtidig
med at de små er opptatt av at tryllekunstneren er dum eller de reagerer fordi
han mister noe, så er det viktig å kommunisere på et annet plan med de som er
større. Dette kan gjøres f.eks. med blikkontakt eller med morsomme replikker
som de minste ikke oppfatter. Spør
du f.eks. en ung medhjelper om han vil hjelpe deg og gjøre et ekskrement på
scenen, så vil den lille svare ja uten å forstå hva han faktisk sier seg
villig til å gjøre. De større
tilskuerne oppfatter derimot at du sa ”ekskrement” og ikke
”eksperiment”, og dermed innlemmes du og de eldste i salen i et fellesskap
som ekskluderer de yngste. Og det elegante er at den unge assistenten din ikke på noen
måte blir trakassert eller føler seg latterliggjort.
De største barna liker dessuten å bli behandlet som store (les: ungdommer).
Omtal dem for all del ikke som barn, men som gutter og jenter.
Og de setter ganske andre krav til musikk, kostyme og rekvisitter enn de
minste. Artisten må derfor spille
på et stort spekter også på disse områdene.
Effektene kan gjerne være litt dramatiske (utbryternummer, mentaltriks
o. l.), men de bør være raske så ikke småbarna faller ut.
(Man bør imidlertid ikke overdrive og gjøre hode-giljotinen eller
kulefangsten med barn i salen!)
Når det gjelder virkelige ungdommer, de mellom 15 og noen-og-tyve, så ser de
sjelden en trylleforestilling sammen med resten av familien.
Men for de få som dog gjør det, gjelder det samme som for voksne, at
noen av effektene faktisk bør imponere dem, foruten at de får anledning til å
le.
Når alt kommer til alt, er det riktig å prioritere barna i første rekke når
man skal komponere et familieshow. De
voksne er tross alt i stand til å justere seg ned til et lavere nivå av
modenhet og forståelse. Barna
befinner seg imidlertid på et tidligere stadium i utviklingen og har sine
begrensninger når det gjelder empati. Men
dersom du har ambisjoner om at alle virkelig skal underholdes og ikke bare gi
deg høflighets-applaus, er det nødvendig å rette deler av repertoaret mot de
voksne. Det mest krevende er nok
likevel presentasjonen, den kan man ikke kjøpe seg til.
Den kommer med rutinen.
|
