Høsten 2005 registrerte jeg at en føflekk på høyre skulder begynte å vokse. Men jeg har hatt mange føflekker som har endra seg i løpet av livet, så jeg brydde meg ikke så mye om det – før den ble stor som en fingertupp i løpet av noen få desemberdager. Like etter ble det betennelse i den, og da ble det så ubehagelig at jeg kontaktet legen min. Han henviste meg til sykehuset, hvor føflekken ble fjernet etter noen ukers ventetid. I etterkant ble jeg oppringt av kirurgen, som fortalte at det var kreft i føflekken og at det måtte gjøres et større inngrep for å sikre at kreften ikke skulle spre seg. Det første jeg da tenkte, var: "Skal jeg dø nå – allerede nå?" Og da jeg hadde fått summet meg litt, gikk jeg inn på internett og leste det jeg kom over om føflekkreft (malignt melanom). Jeg leste bl.a. at 4 av 5 overlever denne typen kreft. Min føflekk ble imidlertid karakterisert som tykk, 8 millimeter. Og jo tykkere føflekken er, jo dårligere er prognosene. Så det ble flere netter med mye grubling og lite søvn.

I mars 2006 lå jeg på operasjonsbordet igjen, og det ble skåret bort et kjøttstykke fra skulderen min på størrelse med en hamburger. Det ble dessuten transplantert et tynt hudlag fra låret for å dekke sårstedet. Straks operasjonssårene var grodd, var jeg tilbake på jobb igjen. Men jeg gikk selvfølgelig rundt med en viss usikkerhet, og opplevelsen førte til at det ble veldig viktig for meg å gjøre ting som jeg lenge hadde hatt lyst til, men ikke prioritert før.

En av de morsomme tingene jeg bestemte meg for, var å begynne å spille trommer på ordentlig. Jeg har alltid visst at jeg har bra rytmesans, og jeg har traktert trommestikker ved enkelte uhøytidelige anledninger. Men nå, i en alder av 48 år, fant jeg ut at jeg ville ta igjen det forsømte og gjøre mer ut av det. Så jeg la inn bud på et Ludwig trommesett på Ebay, amerikansk nettauksjon. Jeg fikk tilslaget, og etter et par uker hentet jeg trommene på Gardermoen og satte dem opp i kjellerstua. Så med CD-spilleren på full guffe og trommestikkene i hendene, fikk jeg noen virkelig fine dager sommeren 2006.

Kona mi viste stor forståelse for investeringen jeg hadde gjort. Men siden denne hobbyen medførte et relativt høyt lydnivå, flyttet jeg etter hvert slagverket til et kirkebygg i nærheten, Bøle Misjonskirke, hvor jeg har vanket i flere år. Og jeg fortsatte øvelsene mine der når det ikke foregikk andre aktiviteter i bygningen.

Noen år tidligere hadde vi hatt et hus-band i menigheten, BMK Band. Og pastoren foreslo at vi kunne prøve å gjenopprette dette, nå som vi hadde trommer stående permanent på podiet (i tillegg til pianoet som stod der fra før). Og i løpet av høsten fikk vi til et par øvelser med full besetning.

Så var det at jeg i januar 2007 oppdaget en kul på underarmen ganske nær armhulen. Og jeg skjønte straks at kreften hadde greid å spre seg likevel. Jeg ble operert få dager etterpå, og det viste seg at to av lymfeknutene var angrepet. For å være på den sikre siden fjernet kirurgen alle lymfeknutene i høyre armen min.

Jeg føler at de siste årenes begivenheter har gitt meg høy kompetanse i grubling og filosofering – og mye livsvisdom. Og i og med at jeg etter innspillingen fortsatt befinner meg i skrivesituasjonen, får selvsagt tekstene en ekstra tyngde. I blant kan de nok virke i overkant rett på sak og brutale, og sikkert også utfordrende. Men jeg ser ingen grunn til å dekke over det som er ubehagelig og vanskelig, for livets realiteter er det umulig å unnslippe. Vissheten om døden oppfatter jeg imidlertid ikke som noe dystert, men som en katalysator som gjør alle gledene i livet sterkere og tydeligere.

Rent teknisk har jeg hatt som mål at tekstene skal være naturlige, slik som jeg selv uttrykker meg til daglig. Jeg har f.eks. vært bevisst på å ikke endre rekkefølgen på ord i en setning for å få rimet til å passe, slik som er ganske vanlig i salmer og tradisjonelle dikt. På den annen side synes jeg ikke det er noe poeng å slavisk følge den faste melodirytmen. Det blir for stakkato. Et par ekstra stavelser her og der eller en synkopering fra tid til annen passer perfekt til bluesen.

Blues er en musikksjanger jeg alltid har likt å høre på. Så når tekstlinjene dukket opp, var det naturlig at de oftest kom i en bluesrytme. Melodiene jeg har laget, består ganske sikkert av bruddstykker fra låter jeg har hørt opp gjennom årene. Men det er ikke bevisst plagiat, jeg har aldri laget en ny tekst til en spesifikk melodi. Så jeg mener oppriktig at både tekstene og melodiene er så originale som de kan bli.

Jeg føler dessuten et visst fellesskap med de gamle bluesmusikerne. Bluesen har jo sine røtter i slavenes arbeidssanger. De sang sine negro spirituals mens de stod krumbøyd og sleit på bomullsmarkene i sørstatene i USA. De lengtet etter friheten, men fordi den var nærmest uoppnåelig, sang de om himmelen som ventet dem en gang der framme.

Jeg føler meg også som en slags slave, her jeg er fanget i min egen kreftbefengte kropp. Jeg vil så gjerne bli kvitt sykdommen, slik at jeg kan leve et normalt liv. Jeg har et sterkt ønske om å oppleve at barna mine blir voksne og får et godt liv når de etablerer seg på egne bein. Og jeg skulle så gjerne ha fulgt døtrene mine opp kirkegulvet på bryllupsdagen deres. Men om jeg ikke skulle få oppleve alt det, kan jeg uansett skue mot himmelen og evigheten…